Hva er sprangridning 

Av Heidi Skar

Hva er sprangridning?
En sprangkonkurranse er en utfordring der hest og rytter (ekvipasjen) i samarbeid settes på prøve under varierende forhold på en bane med forskjellige typer hinder. Gjennom konkurransen skal hesten vise sin kapasitet, energi, forsiktighet, mot og lydighet. Rytterens hovedoppgave er å få frem det beste både i hesten og i seg selv som rytter.


Geir Gulliksen og Cattani er en samstemt ekvipasje.
Arkivfoto: Roger Svalsrød

Egenskaper hos en god sprangrytter
Gode rideferdigheter i praksis er en nødvendighet. En ydmyk kontroll over hesten, følelse for rytme og tempo med hestens bevegelser, ikke foran eller etter bevegelsene. En hest veier som regel fem ganger så mye som rytteren, som aldri kan ri på ren styrke, men på teknikk og følsomhet. Rytteren må ”plassere” hesten på et avsprangspunkt/satspunkt som er riktig for sin hest i forhold til å få ut det beste i hesten i hvert sprang. Anridningen til hinderet og landingen etter hinderet er minst like viktig som spranget i seg selv, der rytteren skal la hesten gjøre jobben på en naturlig måte. Rytteren må ha evne til å minske tempoet uten at hesten mister sin aktivitet, energi, aksjon og selvbalanse, samt øke tempoet uten at hesten mister selvbalansen og den naturlige runde kurven. En god rytter tenker før han/hun handler. Her er det en hårfin balansegang mellom reaksjonsevne og å få den beste løsningen ut i praksis. En sprangrytter må være i god fysisk og mental form, være modig, kald og rolig, men ytterst oppmerksom og fokusert. Rytteren spiller på lag med hesten og går på kompromiss med den om nødvendig. Et toveis samarbeid og en fullverdig tillit og respekt mellom hest og rytter er alfa omega i denne sporten.


Egenskaper hos en god spranghest
En topp spranghest må være modig, ha god psyke, ville være forsiktig (ikke rive ut ifra normale omstendigheter), ha stor kapasitet (evne til å hoppe høyt og langt) og en god selvbalanse. Det hjelper ikke om en hest kan hoppe ”hus” hvis hodet ikke er på rett plass, eller at den ikke er interessert i å samarbeide. Hesten må like det den gjør, men den kan også lære seg til å like jobben hvis den blir riktig og rettferdig skolert/behandlet. En avspent men samtidig ”våken” hest som stoler på rytteren sin vil som regel yte sitt beste. Først da kommer alle hestens kvaliteter best frem. Hestene må være topp trent og i meget god kondisjon.


En profesjonell lagleder Sylve Söderstrand, en fokusert Geir Gulliksen på en ”våken”
Cattani rett før start i VM i Aachen 2006. Arkivfoto: Roger Svalsrød

Hva er de forskjellige hindertypene?

Rekk: Et rettoppstående hinder der bommene er plassert vertikalt over hverandre.

Oxer: Et lengdesprang som er rettoppstående i fronten med en bom i bakkant.

Trippelbar: Et lengdesprang bestående av tre elementer , lavest i forkant, høyest i bakkant.

Mur: Dette hinderet er designet slik at den ser ut som en naturlig mur.

To-kombinasjon: (Kalles også forenklet for kombinasjon)To hinder etter hverandre med oppmålt avstand med ett eller to galoppsteg mellom hvert hinder. Stiller store krav til hest og rytter.

Tre-kombinasjon: Tre hinder etter hverandre med oppmålt avstand med ett eller to galoppsteg mellom hvert hinder. Stiller enda større krav til hest og rytter.

Vanngrav og vannhinder: Åpen vanngrav er et lengdesprang, (4 - 4,5 meter) mens vannhinder er et vanlig hinder med vann under. Disse type hinder er vanlig i mesterskap og store nasjonale og internasjonale konkurranser.

Hva er en sprangbane, hva gjør, og hvor viktig er banebyggeren?
En sprangkonkurranse på Grand Prix/World Cup/Olympisk/Nasjonshoppings nivå inneholder som regel 12-14 hinder, (Inklusive kombinasjoner). Hinderhøydene ligger på 1,50 meter -1,60 meter. Banen inneholder tekniske vanskeligheter som gjør at det er ofte få feilfrie ekvipasjer i forhold til antall startende. Banebyggerens oppgave er å bygge baner som inviterer til en god rytme dersom rytterne rir korrekt. Hinderoppbyggingen skal være innbydende og sikker for hestene, men samtidig estetisk for publikum og tv-seerne. Banebyggeren gir også utfordringer for å skille rytterne ridemessig, og ikke minst skille dem på hvem som har de mest lydige, spenstige og ridbare hestene. Avstandene mellom hindrene er som oftest minst like vanskelig som hinderhøydene og lengdene. En åpen vanngrav er over fire meter lang. Plassering av et hinder rett før og/eller rett etter vanngraven gjør det veldig utfordrende på grunn av at hesten må ha en enorm aksjon for å komme over vanngraven. Da er det fort gjort å få en lang og flat hest, og rivene kommer. Et hinder rett før og/eller rett etter en kombinasjon eller trekombinasjon kan også forårsake problemer, for som oftest lager banebyggeren teknisk vanskelige avstander mellom hindrene. Tiden er også alltid en høy vanskelighet. Maksimaltiden settes ut ifra banens lengde, og dagens banebyggere er kjent for å være ”gjerrige” på tiden. Dersom rytterne rir en tanke for forsiktig kan det komme tidsfeil, og dersom de øker tempoet litt for å unngå tidsfeilene kommer det lett et riv eller tre. Banebyggeren er helt ”sjef” i ordets rette forstand. Banebyggeren er en kunstner, for det finnes ingen fasit, men kun regler å forholde seg til. Banebyggeren må også ta hensyn til bunnforhold, lysforhold, startfelt og størrelse på selve arenaen når han/hun konstruerer banene.

Spesielle hinder:
Hindrenes utforming kan være en vanskelighet i seg selv. Under Europamesterskapet i Mannheim 2007, var det blant annet et ”delfinhinder” som flere av favorittene fikk problemer på fordi hestene ”tittet” veldig på dette uvanlige hinderet.
Slike hindertyper dukker ofte opp i internasjonale mesterskap, da vertsnasjonen bestiller spesialkonstruert hindermateriell laget/utformet relatert en begivenhet, eller det kan være rent symbolsk.

Bildene under er tatt under EM i Mannheim 2007 og illustrerer noe av hindertypenes vanskelighetsgrad.

Arkivfoto: www.em2007.de 

Tony Andrè Hansen og Camiro hopper over ”delfiner” . Camiro lurer litt på dette, men Tony jobber iherdig. Hest og rytter stoler på hverandre.

Morten Djupvik og Casino hopper over ”brua” med vann under. Et
mektig hinder.


Videre går ferden over et av ”byens hoteller”. Et stort og spesielt hinder.


Stein Endresen og Le Beau mestrer ”gitaren” 1,60 meter over bakken
på en utmerket måte.


Hindrene er høye i en internasjonal Grand Prix som teller på
verdensrankingen.

Hvordan bedømmes feil?
Ved riv av hinder eller tramp i vanngraven pådrar ekvipasjen seg 4 feilpoeng.
Hvis hesten stopper foran hinderet og ikke vil hoppe, også kalt vegring, pådrar ekvipasjen seg 4 feilpoeng.
Ved to vegringer blir ekvipasjen eliminert. (Bortsett fra enkelte unntak i noen mesterskap der det er helt spesielle regler i den innledende runden)
Det er en makstid på gjennomføringen av banen. Overskridelse av denne i grunnomgangen medfører 1 feilpoeng per påbegynt fjerde sekund. I omhopping får man 1 feilpoeng per påbegynt sekund ved overskridelse av makstiden.
Ved fall/styrt av hest og/eller rytter blir ekvipasjen eliminert.
Rir rytteren feil bane blir ekvipasjen eliminert.


Kvinner og menn konkurrerer i samme klasse
Ridning er en av de ytterst få sportsgrener der kvinner og menn konkurrerer på like fot – her er det full likestilling. Den regjerende europamesteren og verdenscupvinneren heter Meredith Michaels-Beerbaum. Hun troner også øverst på verdensrankingen. Det er fire kvinner i topp 10 på verdensrankingen. Ridning er også en sport man kan utøve opp til en høy alder. De to norske sprangrytterne Geir Gulliksen og Stein Endresen var de to eldste i hele den norske OL-troppen.
60-års gamle ryttere vinner fortsatt verdenscuper og Grand Prix-klasser. Dette gjør sporten fasinerende og unik. Under Norway Grand Prix arrangeres det noen separate klasser for damer og herrer, og i finalene møter de hverandre!